Lærebøker er kjedelige, hevdet førstelektor Per Bjørnar Grande i en kronikk i Aftenposten en tid tilbake.
Ja, han har dessverre rett. Unntakene finnes, men de er få. Spørsmålet er om profesjonen han selv representerer og ikke minst forlagene er villige til å gjøre noe med det. Det ser ikke slik ut. Jeg har nå gitt ut to bøker, Jerntriangelet og Omstilling, begge er såkalte fagromaner. Her er det to sjangre som kombineres: fagboken og romanen. Jeg forteller en historie med et klart faglig budskap. Men hva skjer når man kommer med et slikt konsept til de tradisjonelle forlagene? Spennende idé, sier de. Men er hva er det egentlig? En roman eller en fagbok? Nei, det passer nok ikke her hos oss. Og hva sier høgskolene? Jeg har sendt boken til fagansvarlige på de fleste høyskoler i Norge. Noen hyggelige tilbakemeldinger har det vært, men så blir det stille. Å ta slike type bøker inn på pensumlisten ser ut til å sitte svært langt inne. Målet er å få studentene til å lære, er det ikke? Da må man ture å tenke litt utradisjonelt.
For fagbøker trenger virkelig ikke være kjedelige! I USA er det jo lenge siden bøker som The One Minute Manager, The Goal, Who Move My Cheese og Leadership and Self-Deception viste hvordan en annerledes formidling av faglig materiale kunne gjøres. Det var disse bøkene som inspirerte meg til å skrive på denne hybride formen. Ved å bruke romanens format viste de hvordan man kan fremstille vanskelige og utfordrende temaer på en oversiktlig, leservennlig og underholdende måte. Selve «storyen» må være god nok til at leserne får lyst til å bla om, og ofte kan man benytte må anekdoter for å krydre fremstillingen og underbygge de faglige poengene. Og da blir leservennligheten og – tror jeg – motivasjonen til å lese boken en helt annen!
Hennings mening 